Utvikling eller forandring?

Utålmodig kjemistudent foran et byggverk at reagensrør, slanger og kolber: - Endelig skjer det noe!

To gamle klassekamerater møtes: - Du har jommen forandret deg siden sist!

Ensom, gammel mann til fastlegen sin: - All motgangen i livet mitt har bare gjort meg sterkere!

Norsk avis i 30-årene: - Det har skjedd en imponerende utvikling i Tyskland de siste årene!

Engelsk forsker på 1800-tallet: - Hm... disse fuglene likner på hverandre! De må ha utviklet seg!

Vi liker å tro at når ting forandrer seg, da er det utvikling som skjer. Spesielt siden opplysningstiden og den industrielle revolusjonen har det blitt mer vanlig at vi tenker sånn. Vi har liksom utviklet oss, alt utvikler seg, vi er blitt smartere, og vi vet mer enn man gjorde før.

Det klør litt i øret, gjør det ikke?

For den som ikke vet bedre, kan all forandring se ut som utvikling. Men forandring er bare at noe ser annerledes ut enn det gjorde før. For at utvikling skal finne sted, er det mer som må til. Man trenger kunnskap om mekanismen eller systemet som skal utvikles, man trenger kunnskap om området dette skal fungere i, og man trenger evner og verktøy til å bruke denne kunnskapen og gjøre de nødvendige og riktige oppgraderingene av systemet.
Det er noen som faktisk tror at avanserte maskiner kan bli til ved tilfeldighet, bare tilfeldighetene får nok tid på seg – som om ikke rust, slitasje og generelt forfall hadde revet alt fra hverandre innen noe glupt skulle "oppstå", som de kaller det.

En forandring som av mange blir tatt for å være utvikling, er det som skjer i naturen når en art i løpet av noen generasjoner skifter farge eller endrer på fasongen. Dette er ingen utvikling, men kun at den genetiske informasjonen som allerede finnes der ”går seg til” i forhold til omgivelsene sine. F.eks. kan det i et kull med fugler være noen som er lysere enn de andre, og dette gjør at de i lyse omgivelser vil ha lettere for å kamuflere seg og derfor overleve og bringe videre sine arveanlegg. Etter noen generasjoner med slik favorisering av lys fjærdrakt, kan fuglene endre farge ganske drastisk og pr definisjon også bli en ny art (dvs. at de i naturlige omgivelser ikke parer seg med mørkere fugler lenger). Fuglene har ikke fått noe tillegg i genetisk informasjon eller noen videreutvikling av arvematerialet - det som har skjedd, er at arvematerialet har fått en hårklipp i naturens frisørsalong. Tilsynelatende noe nytt, men egentlig bare kosmetikk.

Problemet til darwinistene i denne sammenhengen er at de roter med forståelsen av utvikling og forandring. Det er som om jeg skulle ha påstått at min lekre stereoforsterker, Bladelius Thor Mk II, utviklet seg de tre første månedene den var i bruk fordi lyden forandret seg og ble bedre. Men sannheten er at det var ingeniørene i Bladelius Design Group i Sverige som utviklet denne forsterkeren, vel vitende om at forsterkeren vil bruke noen måneder på å bli varm i trøya og ”gå seg til”, før den produserte best lyd.

Selv de enkleste organismene i naturen inneholder mer hi-tech enn min supre forsterker. Men når svenskene utvikler et ny versjon av forsterkeren, kanskje en Mk III, satser de ikke på at tilfeldigheter skal få den til å utvikle seg, slik Darwin trodde om naturen. De søker heller mer kunnskap, erfaring og bedre teknologi. I ingeniørverdenen er det også slik at dårlige forsterkere og systemer ”dør ut” og nye ”oppstår”, men da er det alltid menneskelige evner og kunnskap som driver denne utviklingen, ikke forsterkeren selv, slik Darwin tenkte om teknologien i amøber og mennesker. Hvem vet – om noen tusen år inn i framtiden vil det kanskje være sånn at datamaskiner og roboter selv driver en slik utvikling, men da er det pga. at intelligente mennesker i utgangspunktet har evnet å lage dem slik, ikke fordi at tilfeldige feil (mutasjoner) i dataprogrammet gjorde at de fikk en slik evne.

Forklaringen på artenes opprinnelse er på et eller annet nivå nødt til å inneholde intelligens og skaperevne. Darwins utviklingslære bør derfor få følgende oppgradering, med fokusskifte fra tilfeldighet til design: Hver gang trylleformularet om at noe oppstod blir brukt, må det heller stå at det av en eller annen grunn opptrer intelligent designet.

Om det er the force fra Star Wars eller en snill eller slem gud der ute et sted som har skapt alt – eller om det finnes en annen forklaring – det er en annen diskusjon. Men det er ingen logikk i at materie organiserer seg selv til å bli avanserte skapninger eller hi-end-forsterkere.

Hvordan merke at Jorda snurrer

Som alle vet, er det slik at dersom observasjonsposten vår for astronomiske begivenheter er her på jorda, da ser det ut som at sola, månen og alle disse objekt-dingsene beveger seg rundt oss. For oss på den nordlige halvkula ser himmellegemene ut til å bevege seg fra øst til vest i en stor eller liten sirkel, alt etter hvor høyt på himmelen de står, og for de på den sørlige halvkula ser de ut til å bevege seg motsatt vei. Vi som er tilhengere av vitenskap har funnet ut at det i virkeligheten faktisk ikke er sola og de andre greiene snurrer rundt oss, men motsatt, at vi snurrer rundt dem. I hvert fall sola. Månen snurrer jo rundt oss, og stjernene står for det meste i ro. Planetene, forresten, de beveger seg jo litt da. Heliosentrisk kalles det når sola er i midten og vi og planetene – og ikke minst dvergplanetene som de heter nå, Pluto, Ceres og Eris – snurrer rundt den.

Vel, skal vi være riktig så vitenskapelige – det er jo det som er alle tings mål – så er det jo faktisk slik at vi snurrer litt rundt månen også, littegrann. Tyngdekrafta til månen trekker også litt på jorda, slik at jorda faktisk følger litt etter månen mens de to sammen svinger seg rundt sola. Denne dansen er som om en sumobryter danser vals med Fred Astaire: Man kan være fristet til å si at det er Fred Astaire som går i bane rundt Asashoryu, men i virkeligheten går Asashoryu litt i bane rundt Fred Astaire også. Faktisk er det sånn med sola og planetene også, for planetenes tyngdekraft drar også litt på sola, dog ikke så mye som sola drar på planetene, fra Merkur innerst til Pluto langt der ute.

Så må det jo også sies at det er masse andre små planetlignende saker, asteroider og småstein der ute, mesteparten foreløpig skjult for oss fordi det er så langt unna, Eris lengst borte av det som er verdt å nevne – den er jo større enn Pluto. Skal man forresten nevne Pluto, så må man jo også nevne Charon. Charon er for Pluto det Ginger Rogers er for Fred Astaire. Pluto er størst, men Charon er ikke langt unna, verken når det gjelder avstand, masse eller albedo. Det er ikke godt å si om Charon er Plutos måne, eller om de to skal regnes som en dobbeltplanet – eller nå må det jo bli dobbelt-dvergplanet – siden de svinger seg så nært rundt hverandre med et noenlunde jevnbyrdig tyngdeforhold både for masse og utstråling/refleksjon. Vel, alt dette bare for å være vitenskapelig korrekt.

Så til det som er saken! Jeg har oppdaget at man faktisk kan merke at Jorda snurrer! Det høres sikkert rart ut, for du tenker sikkert at selv om Jorda snurrer i ganske stor fart, spesielt målt ved ekvator, så er jo farten til et hvilket som helst legeme som befinner seg ved ekvator, like stor og har under alminnelige forutsetninger samme retning! Hvis man skulle oppleve noen bevegelse fysisk, så måtte det jo eksistere en divergens i enten bevegelsenes retning eller størrelse! Ikke sant?
Nettopp på dette punktet er det jeg har gjort en liten oppdagelse! Hvis du anretter et teleskop på bakken en stjerneklar kveld/natt og stiller det inn mot et lett gjenkjennelig himmellegeme, la oss f.eks. velge Saturn – den er lett gjenkjennelig pga. ringene den har rundt seg – de andre store planetene har også ringer rundt seg, men ikke så tydelige da – så skal det være mulig å oppnå den ønskede effekten. Det beste er om du sikter deg inn mot et himmellegeme som er så langt fra stjernehimmelens nordpol som mulig, som i praksis vil si litt nær horisonten – eller så langt fra Polarstjerna som mulig – den står jo rett over Nordpolen, nesten. Dette gjør at planeten beveger seg raskest mulig, samtidig som du nå vet at det egentlig bare er Jordas rotasjon som gjør at det ser sånn ut. Dermed er vi i gang.

Hvis du anvender et såkalt newton-teleskop, vil du sikkert oppdage at alt du ser på blir opp-ned. Hvis du kikker på en planet eller ei stjerne, så vil du kanskje ikke se forskjell, for hva som er opp og ned på en planet eller ei stjerne er sannelig ikke godt å si, men har du et teleskop, har du sikkert prøvd å kikke litt omkring deg der du bor, og selv om det viser seg at det ikke er noe interessant å glo på inn i vinduene i nabolaget likevel, så blir i hvert fall naboen opp-ned. Vel, at alt blir opp-ned spiller for så vidt liten eller ingen rolle for vårt eksperiment her. Det du vil oppdage når du stiller inn teleskopet ditt mot f.eks. Saturn – velger du Saturn er du forresten bankers i forhold til det med å få størst mulig bevegelseshastighet sett fra Jorda, for alle planetene beveger seg i tilnærmelsesvis samme plan som Jorda, ekliptikken eller hva det nå heter, og vil dermed befinne seg godt unna stjernehimmelens nordpol – bortsett fra Pluto da, siden den har en nokså eksentrisk bane, og selv om den strengt tatt ikke er planet lenger, men bare en idiotisk liten dvergplanet. Hm... Jeg likte ikke det der at Pluto ble degradert, elendige astronomikongress i Praha, august 2006! Altså - da kommer det interessante. Du vil da oppdage at planeten - opp-ned eller ikke - sakte, men sikkert, vil seile tvers over linsa di! Forresten, hvis du har et sånt avansert teleskop med motor på som liksom får teleskopet til å følge etter Saturn og nullifisere jordrotasjonens påvirkning av observasjonene dine, da må du slå det av først!

Hvis du kjenner etter i magen akkurat da, vil du kanskje merke det jeg vil fram til! Husk nå på at himmellegemet du ser på i praksis står bom stille – så vil du kanskje, som jeg, få den merkelige følelsen av at planeten du står på, i dette tilfellet Jorda, faktisk snurrer rundt! Jeg ble i alle fall bittelitt svimmel da jeg forsøkte sist!